Mellom fuglesang og ødelagte gravsteiner – En reise i minner og identitet

Shalom og velsignelser til dere, kjære venner over hele verden.

I dag skriver jeg med en stille tåre. Ikke på grunn av ny smerte, men på grunn av et dypt møte med fortiden – som fortsatt er til stede, fortsatt puster, fortsatt roper i den pastorale stillheten.

Vår tur begynte i en praktfull kirke i byen Sternberg. Vi gikk stille inn og så i et hjørne en liten plakett og et minnelys – en påminnelse om pogromen som fant sted her i 1492 mot jødene. Det året – året for den spanske utvisningen, inkvisisjonen, tvangskonverteringer og masseeksil – rystet hele det jødiske folket. Over 150 000 jøder ble tvunget til å forlate hjemmene sine. Og der – i et stille hjørne av kirken – er det bare et svakt minne igjen.

Derfra fortsatte vi til sentrum av byen, til stedet hvor synagogen en gang sto. En bygning oppført i midten av 1800-tallet, ødelagt av nazistene i 1939. Jeg sto der og reciterte Kaddish. Jeg tenkte på de jødene som lengtet etter å være likeverdige borgere, å bli akseptert som en del av samfunnet – men de ble avvist. De glemte – og noen ganger glemmer vi – at det jødiske folk ikke er som andre nasjoner. «For du er et hellig folk for Herren din Gud … Herren har utvalgt deg til å være sitt dyrebare folk» (5. Mosebok 7:6).

Veien til kirkegården gikk gjennom en tom sti mellom høye trær. Naturen var stille, fuglesang fylte luften – som om ingenting hadde skjedd. Men jorden taler. De gamle jernbanesporene forteller det skiltene skjuler – veien til tusenvis av menneskers død. Togene fraktet våre brødre og søstre til leirene, alt i filosofiens, fremskrittets og musikkens navn. Hvordan kunne en kultur preget av skjønnhet og dybde synke så lavt ned i industrialisert drap?

Til slutt sto vi ved porten til den jødiske kirkegården. Jeg så fremover, men kunne knapt se noen gravsteiner. Bare knuste fragmenter, ødelagte, vanæret. Og jeg spør meg selv – hvem syntes gravsteinene var en skjemmende syn? Dette stedet har vært hjem for jødisk liv i århundrer. «Husk at du var slave … og Herren din Gud løste deg ut» (5. Mosebok 15:15) – men denne gangen prøvde de å slette selv minnet om slavene.

Jeg er ikke alene. Jeg er sammen med en gruppe kristne som elsker Israel. Ansiktene deres er rene, hjertene deres åpne. De går sammen med oss og deler minnets byrde. Og dette minnet er ikke nostalgi – det er et bud. «Husk hva Amalek gjorde mot deg… du skal ikke glemme» (5. Mosebok 25:17–19). Vi er et folk som husker å beskytte, som forstår vår oppgave ved å kjenne vår fortid.

Skaperen fører oss tilbake til det lovede land. Det er en prosess, ikke et mirakel. Ikke uten smerte. Vi fortsetter å betale prisen – med blodet til våre sønner og døtre. Men Guds løfte står fast: «Dine barn skal vende tilbake til sine egne grenser» (Jeremia 31:16). Og vi vil ikke gi slipp. «Jeg vil ikke la deg gå før du velsigner meg» (1. Mosebok 32:26). Troen er vår arv. Vårt håp er ikke politisk – det er profetisk.

Gud har lovet sitt folk styrke. «Herren gir sitt folk styrke, Herren velsigner sitt folk med fred» (Salme 29:11). Og vi tror – fred vil bare komme gjennom sannhet.

Bønn:

Universets Herre,

La ditt ansikt skinne over ditt folk Israel.

Husk blodet som ble utgytt, tårene som ble grått og bønnene som ble bedt fra knuste hjerter.

Styrk de blant nasjonene som står sammen med Israel, og velsign de som støtter henne i kjærlighet og sannhet.

Før oss tilbake til vårt land i fred, og åpne portene til barmhjertighet og minne.

Fra Huset for gode gjerninger, fra Sions land og byen Jerusalem,

Din bror i Israel

Mordechai ben Yaakov

Oversettelsen til forskjellige språk er gjort av en oversettelsesmaskin og ikke av et menneske. Hvis det er noen grammatiske feil, vennligst tilgi oss.