Åtti år etter Shoah
( Holocaust)
Et rop som gir gjenklang gjennom generasjoner
Åtti år har gått siden frigjøringen av dødsleirene, siden piggtråden ble revet ned og skjeletthendene strakte seg mot friheten. Åtti år har gått siden verden ble tvunget til å bevitne den ufattelige redselen som hadde utspilt seg i hjertet av sivilisasjonen. Og likevel, selv om årene har gått, er ikke Shoah et fjernt minne – det er et levende sår, et evig rop, en hellig plikt som hviler på våre sjeler.
Seks millioner stemmer ble brakt til taushet, men deres fravær brøler i våre ører. De var fedre og mødre, sønner og døtre, lærde og arbeidere, barn med latter i øynene og eldre med visdom i hjertet. De var drømmer som ikke ble oppfylt, bønner som ikke ble besvart, fremtider som ble stjålet i røyken fra krematoriene. Og likevel er deres ånder fortsatt med oss, og oppfordrer oss til aldri å glemme, aldri å la verden glemme.
Shoah var ikke bare et forsøk på å utslette et folk – det var et angrep på det guddommelige bildet i menneskeheten. Det var en krig mot rettferdighet, mot selve essensen av godhet. Og likevel, fra asken av Holocaust, steg det jødiske folk frem. Knust, men likevel ubøyd. Med arr, men likevel stående.
Hver overlevende bar et univers i seg – et univers som var knust, men likevel ikke utslettet. Og med skjelvende hender bygde de opp igjen. De bygde hjem, familier, lokalsamfunn og et evig vitnesbyrd om den jødiske sjelens motstandskraft. De beviste at selv i møte med et ubeskrivelig mørke kunne lyset fra Toraen, troen og Am Jisrael aldri tilintetgjøres.
Å minnes Shoah er ikke bare å minnes historien. Det er å bære minnets byrde, å hedre lidelsene, å sørge for at ropet “Aldri mer” ikke blir et tomt slagord, men en varig forpliktelse. Det er å se på våre barn og hviske til himmelen: Vi er her. Vi er fortsatt her.
Men til tross for fortidens ubeskrivelige grusomheter har menneskeheten ikke fullt ut lært av denne tragedien. Antisemittismen ulmer fortsatt, hatet sprer seg fortsatt, og intoleransen finner fortsatt veien inn i menneskenes hjerter. Nasjoner som en gang sverget “aldri mer”, har altfor ofte lukket øynene for økende hat og vold. Lærdommen fra Shoah må ikke glemmes, og ansvaret for å stå imot ondskapen hviler fortsatt på oss alle.
Når vi markerer 80 år, står vi i stille ærbødighet, med tunge hjerter, men likevel fylt av mening. Vi tenner lys, ikke bare i sorg, men som et vitnesbyrd om at den jødiske flammen aldri vil slukkes, selv om den er truet. At vi ikke bare lever for oss selv, men også for dem som ble fratatt livet. At vi underviser, at vi husker, at vi står som vitner for hele menneskeheten.
Som det står skrevet: “Har Herren noen gang før gjort så store ting som dette, eller har noe folk hørt Guds røst tale fra ilden, slik dere har gjort, og overlevd?” (5. Mosebok 4,32-33). Selv om det jødiske folk har gått gjennom ild, har vi hørt Guds røst, og vi har overlevd.
Og derfor sier vi til de seks millionene: Navnene deres er ikke glemt. Deres historier er ikke utslettet. Deres sjeler er ikke alene. Vi husker. Vi vil alltid huske.
Velsignelser fra den Høyeste være med dere, fra de gode gjerningers hus (Sabra-huset), Sions land og Jerusalem.
Mordechai ben Yaakov
Oversettelsen til forskjellige språk er gjort av en oversettelsesmaskin og ikke av et menneske. Hvis det er noen grammatiske feil, vennligst tilgi oss.
