Opplæring i jødiske røtter
En dråpe lys fra Sion

SHABBAT OG FOLLER

 [Not proofread]

Parashat Bo – 2 Mos 10,1-13,16 (Haftarah – Jer 46,13-28)

Shabbat shalom, mine kjære venner.

Denne ukens Tora-porsjon (tittelordet er oversatt med “Gå”, men på hebraisk heter det egentlig “Kom”) fortsetter å beskrive “fødselssmertene” til den nye nasjonen som kjemper for å komme ut av Egypt. Så langt har Farao stått imot presset fra syv plager. Nå sier Herren til Moses: “Gå [kom] til Farao, for jeg har forherdet hans hjerte og hans tjeneres hjerte, så jeg kan gjøre disse mine tegn blant dem, og så du kan fortelle for din sønn og ditt barnebarn hvordan jeg gjorde egypterne til spott og spe og hvordan jeg gjorde mine tegn blant dem, så dere kan kjenne at jeg er Herren.” (2. Mosebok 10,1-2)

Ved første øyekast virker det som om Farao og hans tjenere ikke hadde noe annet valg enn å nekte. Var de bare marionetter som GUD kunne bruke, for så å holde dem opp til latterliggjøring? La oss se nærmere etter.

Israels barn ropte til sin Far i himmelen om å bli reddet fra sitt fysiske og åndelige slaveri. Som svar valgte GUD sin talsmann og sendte ham for å tale sine ord til israelittene og til Farao.

Skaperens plan innebar mer enn bare å frigjøre de hebraiske slavene fra å tjene Farao. De hadde et oppdrag som et “kongerike av prester” (2. Mos. 19,6), for å bringe Hans lys til hele verden gjennom Hans ord som var betrodd dem. Til slutt skulle de bygge et hus til ære for Ham på det stedet som Han ville velge for å sette sitt store navn der “til evig tid” (1 Kong 9,3; 2 Krøn 7,16; Esek 43,7). Det skulle bli et “bønnens hus for alle folkeslag” (Jes 56,7).

Farao visste ingenting om dette, og brydde seg bare om at den enorme arbeidsstyrken hans truet med å dra.

GUD støttet sin befaling “La mitt folk gå, så de kan tjene meg” (2. Mos. 10,3) med overnaturlige tegn og stadig strengere straffedommer, for å understreke at han ikke ville godta et nei. Men nå, etter syv av disse plagene, var Faraos svar fortsatt “nei”.

Syv (hebr.: sheva) er et viktig tall i Skriften, og betyr fullføring. Det samme ordet betyr “ed” (for eksempel 1 Mos 21,31), en formell avtale for å besegle en transaksjon eller avgjøre en tvist.

Den syvende plagen hadde vært en dødelig haglstorm som falt over hele Egypt, bortsett fra der israelittene bodde (2 Mos 9,22-26). Herren over hele jorden, som er barmhjertig mot alle sine skapninger, hadde gitt alle egypterne et valg: De kunne tro på hans ord og søke ly, eller de kunne ignorere advarselen og betale prisen. Rike eller fattige, de valgte, hver og en etter sitt hjerte (v. 20-21).

Farao valgte også. Først ga han etter, men så snart GUDs pest var opphevet, “forherdet han sitt hjerte, han og hans tjenere. Faraos hjerte ble forherdet.” (2. Mos. 9,34-35) Han hadde nådd det tallet som betyr fullbyrdelse, og beseglet sitt valg som med en ed. Alt Skaperen gjorde, var å akseptere Faraos forsettlige beslutning og sette sitt eget segl på den.

Den mektige herskeren drev blindt landet sitt mot undergangen, til og med uten å ta hensyn til sine egne tjenere som bønnfalt ham: “La folket gå, så de kan tjene Herren sin Gud. Forstår du ennå ikke at Egypt er ødelagt?” (2. Mos. 10,7) Slik “gjorde kongenes konge narr av ham” (v. 2), og Israels folk fikk befaling om å fortelle det videre til kommende generasjoner.

Den siste plagen over de førstefødte i Egypt var Herrens personlige hevn over Faraos nedslakting av tidligere israelittiske generasjoner.  GUD var i ferd med å oppfylle den trusselen Han kom med i begynnelsen av konfrontasjonen: “Israel er Min sønn, Min førstefødte. Derfor sa Jeg til deg: ‘La Min sønn gå, så han kan tjene Meg’, men du har nektet å la ham gå. Se, jeg kommer til å drepe din sønn, din førstefødte.” (2. Mosebok 4:22)

Denne gangen måtte Israels folk gjøre noe for å redde sine egne sønner ved å merke døråpningene sine med blod fra påskelammet: “Blodet skal være et tegn for dere på husene der dere bor, og når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi dere, og ingen pest skal komme over dere og ødelegge dere når jeg slår ned i Egyptens land.” (2. Mos. 12,13)

På grunn av denne hendelsen gjorde Herren krav på alle Israels førstefødte sønner og deres førstefødte husdyr (2. Mos. 13,12; 3. Mos. 3,13), som han også hadde slått i Egypt (2. Mos. 12,12.29). Han ba Israel om å innløse (kjøpe tilbake) disse sønnene, og å forklare sine barn betydningen av denne transaksjonen (2. Mos. 13,14-15). Senere ble GUDs krav utvidet til også å gjelde førstegrøden av åkrene i Løftets land (2. Mos. 23,19). Selv de første og beste matvarene som folket produserte – brød, vin og olje – tilhørte Herren (4 Mos 18,12), og Han ga denne delen til prestene.

For de troende innebærer dette at alt det “første” vi skaper ved hjelp av vår menneskelige kreativitet, rettmessig tilhører vår Skaper, som har gitt oss denne evnen. Vi bør anerkjenne det ved å gi det tilbake til Ham på en eller annen måte, som en påminnelse om vår avhengighet av Ham, som metter dine år med gode ting, slik at din ungdom fornyes som ørnen.” (Sal 103,5)

Når vi med glede og kjærlighet ofrer vår “førstegrøde” til Ham, markerer vi oss som Herrens folk: “Den skal tjene som et tegn på din hånd og som et hylster på din panne.” (2. Mos. 13,16) Denne kraftfulle effekten tilskrives bare to andre lydighetshandlinger: å forankre Torahens bud i våre hjerter (5. Mos. 6,8; 5. Mos. 11,18), og å holde de usyrede brøds høytid (2. Mos. 13,9).

Dette var blant de første budene som ble gitt til Israel som en ny nasjon, og de ble åpenbart på en bestemt tid av året: “På denne dagen i måneden abib” (2. Mos. 13,4). Tidspunktet var viktig å bevare som et årlig minnesmerke: “Og når Herren fører dere til det landet … som Han sverget deres fedre å gi dere, et land som flyter av melk og honning, da skal dere utføre dette ritualet i denne måneden.” (v. 5) “Hold Abib måned og feir påsken for Herren din Gud, for i Abib måned førte Herren din Gud deg ut av Egypt om natten.” (5 Mos 16,1) Dette ordet på hebraisk, Aviv, betyr bokstavelig talt “vår”. Det er tiden for å bryte ut av skallet, spire frem ny vekst, åpne opp for sterkere lys og lengre dager. Det er tiden for kjærlighet og for å bære blomster og frukt (Høysangen 2,10-13).

Israels utgang fra “natten” og “vinteren” i Egypt illustrerte Skaperens plan for alle som stoler på Ham: “Salig er den som har sin styrke i Deg, i hvis hjerte veiene til Sion er! De går gjennom Gråtens dal og gjør den til en kilde med vann. Det tidlige regnet dekker den også med velsignelser. De går fra styrke til styrke, hver og en av dem viser seg for GUD i Sion.” (Sal 84,5-7)

Våre styrker kan ligge i jordiske eiendeler, personlige evner eller noe annet. De kommer alle fra GUD, og de er ment å skulle deles – for å forvandle andres “gråtedal” til et sted med livgivende vann. Vi må vokte oss for hjertets hardhet, den tilstanden som rammet Farao under utvandringen: “Du skal ikke forherde ditt hjerte og ikke lukke din hånd for din fattige bror, men du skal åpne din hånd for ham og låne ham gavmildt nok til det han mangler.” (5 Mos 15,7-8)

Mennesker kan være “fattige” på mange måter. Når vi bruker vår styrke til å hjelpe en bror eller søster til å få det de mangler, lover Herren over hele jorden å gjengjelde giveren med større fruktbarhet: “For dette vil Herren din Gud velsigne deg i all din gjerning og i alt du foretar deg. For de fattige skal ikke opphøre å eksistere i landet; derfor befaler jeg deg og sier: Du skal helt og fullt åpne din hånd for din bror, for dine trengende og fattige i ditt land.” (5 Mos 15,10-11)

Når vi bruker våre ressurser til å forsørge andre, kan vi også stole på at GUD vil forsørge oss og våre familier: “Jeg har vært ung, og nå er jeg gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans etterkommere tigge om brød. Han er nådig og låner ut hele dagen, og hans etterkommere er en velsignelse.” (Sal 37,25-26)

Måtte vi alle lære å vandre mer fullstendig i den åndelige “våren” av raushet og kjærlighet, mens vi følger vår GUD inn i friheten.

Måtte den Høyestes velsignelse være over deg, din familie og ditt samfunn.

Fra de gode gjerningers hus, Sabras hus, og fra Sions land og byen Jerusalem.

Din bror i troen

Mordechai ben Yakov

DONATE

The gifts of our friends make the work of the Sabra Fund possible.

No amount is too small – they all add up!

Subscribe to our newsletter

Sabra’s newsletters will provide you with insights on the weekly Torah portion, the Jewish holidays,
and other topics of interest to people who believe the holy Scriptures are the words of the Creator. 

Skip to content